Fordelen med musikk

Å være musikkinteressert er i grunnen en luksusgreie. Spesielt hvis man er nysgjerrig på nye ting som utgis. En jevn strøm av utgivelser kommer ut hver dag. Å tråle nettsider etter nye band eller nye skiver fra etablerte band er en spennende greie. Når man finner ny flott musikk mottas denne med barnslig glede.

Mange band sin beste utgivelse er jo debutskiva. Flere artister får problemer med å følge opp debuten. Dette har sikkert mange årsaker, men vil tro at tidsbruk ved å lage debuten er langt større enn ved oppfølgere. Dette gjør det jo ekstra inspirerende å oppdage nye artister. Jeg vil kanskje tro at de fleste artistene er på sitt aller sultneste og beste rundt utgivelsen av sitt kjære baby som skal ut på markedet.

Shady Bard

Min nyeste oppdagelse er det engelske indie/post-rock bandet Shady Bard fra Birmingham. Jeg kom over de på nettsider som jeg sikkert er innom stort sett hver dag. Superlativene er mange og unisone fra en samlet musikkpresse. Mangt har vært sagt om musikkjournalister, og jeg har venner som fnyser av slike. Jeg gjør ikke det. I utgangspunktet er jeg veldig nysgjerrig på hva musikkpressen har å si om utgivelser. Det er ikke alltid jeg er enig, men stort sett så er ikke jeg så veldig uenig i hva de har å si om et album. Man finner også ut etter hvert hvem av musikkpressen man bør lytte øret til.

Shady Bard’s 2 utgivelser: Debuten From The Ground Up, 2007  & årets oppfølger, Trials

En ting jeg ikke er flink til er å beskrive musikk. Å sette ord på låtene, stemningen, tekster osv overlater jeg til de profesjonelle. Jeg hører bare. Etter en liten stunds lytting har jeg lagt meg opp en mening om dette er verd å bruke tiden på. Og Shady Bard er definitivt verd tiden. Jeg startet med årets utgivelse, og har spilt den i helgen. Nå er jeg begynt på debuten, og den står som ventet ikke i skyggen av Trials. Dette er sjeldne godsaker som anbefales til alle musikkglade folks der ute. Hør og nyt. Du finner de på Spotify.

Shady Bard – Trials

Shady Bard – From The Ground Up

Fotnote: etter jeg tipset om bandet på Twitter gikk det ikke lang tid før takknemlige tilbakemeldinger kom fra musikkvenner. Detter er og et tegn på at musikken er særdeles god:).

I Was A King på Kvarteret

Ja, hva skal man si? Det startet ikke bra for å si det sånn. Vi ankom 2215 og det var ikke ett menneske i lokalet. Å nei, tenkte jeg..dette lover ikke bra. Det var ikke tegn til liv på scenen, selv om vi fikk beskjed om konsertstart halv elleve. Så da tok vi heller oss en runde på Kvarteret for å sjekke ut det usannsynlig store lokalet. Barer, salonggrupper, konsertlokaler og DJ’er over alle etasjer. Ett flott sted. Øverst satt  ett par hundre og koste seg med jazzkonsert. Stilig.

Etter en god runde med halvliteren i hånden inntok vi Teglsalen igjen, og det begynte å røre på seg på scenen. Og heldigvis strømmet folk til.  Herlig støyende lyd strømmet ut over lokalet. Det så ut som bandet storkoste seg. Indie/shoegazen til IWAK er på høyt nivå. Perfekt musikk i mine utslitte ører.

Kveldens høydepunkt var selvfølgelig da Frode Strømstad, sjefen sjøl, dediserte en låt til meg. Overraskende, flaut, uventa og stor stas.

Etter showet ble vi invitert backstage med bandet. Du all verden så kjekt. Bilder ble tatt som jeg vil publisere når de ankommer pc’en.

 

Jeg hadde jo på meg Skjelvekommode t-skjorta mi såklart. Skjelvekommode er ett av de andre prosjektene gutta i IWAK driver med sammen med Tønes. Hørte de på samme sted for noen uker siden. Det var en opplevelse. Indie på norsk. Ja takk:). Den nye skiva deres har fått velfortjent mye ros i musikkpressen. Singlenen Stapte Renault kan du høre her:http://www.youtube.com/watch?v=6CS7ocbTiDg&feature=related

Så en liten artig fotnote. Ben Andrè , min gode musikkinteresserte venn fikk spørsmål av bandet hva han syns om konserten. “Vel”, sier den godeste. “Dæ va ett par sanga som va i lengste laget. Ellers va dæ knall”. En glitrende kommentar:). Jeg er sikker på at svaret kom svært overraskende på bandet. Som kjent er låtene til IWAK korte, rundt 2 minutter de fleste.

Fotnot 2: Pris for herligheten? 50 norske kroner! Er det mulig…altfor billig! Man får da dårlig samvittighet når konserter er så billige:). Jeg sier som Ben da vi skulle betale inngang: ” Æg vettkje om æg he så lide penga”.

Fotnote 3: Ute på gangen etter konserten møtte jeg på den godeste Richard Myklebust fra The Megaphonic Thrift. Etter min mening  ett av de beste shoegaze/støybandene. Og Richard har alltid tid til en musikkprat. For en trivelig fyr. De er tilbake fra suksessfull turnè med ingen ringere enn A Place To Bury Strangers. TMT har en velfortjent stor fremtid. Vi sier som i gamle dager: “På høyde med det beste i utlandet!”

http://www.youtube.com/watch?v=THJc6DWVSr4 Her kan du se og høre på Richard og gjengen.

Fotnote 4: Æg fekk ikkje kjøba t-skjorta av IWAK. KRISE! De må huska på å sella merch!