Det herlige musikklivet i Bergen

Som jeg nevnte i forrige innlegg var det en nesten surrealistisk bra musikkhelg på Kvarteret for en uke siden. Neste uke ser ut til å bli like bra. Det er planleggingsdag på fredag, dvs fri fra skolen, og bytur på torsdag. Torsdagen starter på Kvarteret med Poor Edward og Hovering Orville. To band som jeg lenge har ønsket å se og høre. Erlend Aasland som tidligere nevnt, spiller med en mengde band, og også Poor Edward. Håper han kommer denne gang også.

Begge band er på Spotify og kan høres her.

Poor Edward – Soldiers And Sundays

Hovering Orville – Silverlines

 

Lørdagen ser meget spennende ut. Øystein Moen stiller med bandet Puma. Gleder meg veldig å høre deres eksperimentelle musikk. Er jeg heldig, så blir det kanskje en pils med Øystein også. Har hatt gleden av å jobbe som frivillig sammen med han på Nattjazz, og ser frem til å møte han igjen. Sist vi møttes var på Roskilde da han backet Susanne Sundfør.

 

 

Urørtfinalistene Cold Mailman hørte jeg på Revolver i Oslo for noen uker siden. Gleder meg å se de igjen. Flott band.

 

Siste artist  som jeg ser frem til er Kenneth Ishak. Nydelig musikk som er forholdsvis ny for meg. Han kan du høre på MySpace.

http://www.myspace.com/kennethishak

Fordelen med musikk

Å være musikkinteressert er i grunnen en luksusgreie. Spesielt hvis man er nysgjerrig på nye ting som utgis. En jevn strøm av utgivelser kommer ut hver dag. Å tråle nettsider etter nye band eller nye skiver fra etablerte band er en spennende greie. Når man finner ny flott musikk mottas denne med barnslig glede.

Mange band sin beste utgivelse er jo debutskiva. Flere artister får problemer med å følge opp debuten. Dette har sikkert mange årsaker, men vil tro at tidsbruk ved å lage debuten er langt større enn ved oppfølgere. Dette gjør det jo ekstra inspirerende å oppdage nye artister. Jeg vil kanskje tro at de fleste artistene er på sitt aller sultneste og beste rundt utgivelsen av sitt kjære baby som skal ut på markedet.

Shady Bard

Min nyeste oppdagelse er det engelske indie/post-rock bandet Shady Bard fra Birmingham. Jeg kom over de på nettsider som jeg sikkert er innom stort sett hver dag. Superlativene er mange og unisone fra en samlet musikkpresse. Mangt har vært sagt om musikkjournalister, og jeg har venner som fnyser av slike. Jeg gjør ikke det. I utgangspunktet er jeg veldig nysgjerrig på hva musikkpressen har å si om utgivelser. Det er ikke alltid jeg er enig, men stort sett så er ikke jeg så veldig uenig i hva de har å si om et album. Man finner også ut etter hvert hvem av musikkpressen man bør lytte øret til.

Shady Bard’s 2 utgivelser: Debuten From The Ground Up, 2007  & årets oppfølger, Trials

En ting jeg ikke er flink til er å beskrive musikk. Å sette ord på låtene, stemningen, tekster osv overlater jeg til de profesjonelle. Jeg hører bare. Etter en liten stunds lytting har jeg lagt meg opp en mening om dette er verd å bruke tiden på. Og Shady Bard er definitivt verd tiden. Jeg startet med årets utgivelse, og har spilt den i helgen. Nå er jeg begynt på debuten, og den står som ventet ikke i skyggen av Trials. Dette er sjeldne godsaker som anbefales til alle musikkglade folks der ute. Hør og nyt. Du finner de på Spotify.

Shady Bard – Trials

Shady Bard – From The Ground Up

Fotnote: etter jeg tipset om bandet på Twitter gikk det ikke lang tid før takknemlige tilbakemeldinger kom fra musikkvenner. Detter er og et tegn på at musikken er særdeles god:).

I Was A King på Kvarteret

Ja, hva skal man si? Det startet ikke bra for å si det sånn. Vi ankom 2215 og det var ikke ett menneske i lokalet. Å nei, tenkte jeg..dette lover ikke bra. Det var ikke tegn til liv på scenen, selv om vi fikk beskjed om konsertstart halv elleve. Så da tok vi heller oss en runde på Kvarteret for å sjekke ut det usannsynlig store lokalet. Barer, salonggrupper, konsertlokaler og DJ’er over alle etasjer. Ett flott sted. Øverst satt  ett par hundre og koste seg med jazzkonsert. Stilig.

Etter en god runde med halvliteren i hånden inntok vi Teglsalen igjen, og det begynte å røre på seg på scenen. Og heldigvis strømmet folk til.  Herlig støyende lyd strømmet ut over lokalet. Det så ut som bandet storkoste seg. Indie/shoegazen til IWAK er på høyt nivå. Perfekt musikk i mine utslitte ører.

Kveldens høydepunkt var selvfølgelig da Frode Strømstad, sjefen sjøl, dediserte en låt til meg. Overraskende, flaut, uventa og stor stas.

Etter showet ble vi invitert backstage med bandet. Du all verden så kjekt. Bilder ble tatt som jeg vil publisere når de ankommer pc’en.

 

Jeg hadde jo på meg Skjelvekommode t-skjorta mi såklart. Skjelvekommode er ett av de andre prosjektene gutta i IWAK driver med sammen med Tønes. Hørte de på samme sted for noen uker siden. Det var en opplevelse. Indie på norsk. Ja takk:). Den nye skiva deres har fått velfortjent mye ros i musikkpressen. Singlenen Stapte Renault kan du høre her:http://www.youtube.com/watch?v=6CS7ocbTiDg&feature=related

Så en liten artig fotnote. Ben Andrè , min gode musikkinteresserte venn fikk spørsmål av bandet hva han syns om konserten. “Vel”, sier den godeste. “Dæ va ett par sanga som va i lengste laget. Ellers va dæ knall”. En glitrende kommentar:). Jeg er sikker på at svaret kom svært overraskende på bandet. Som kjent er låtene til IWAK korte, rundt 2 minutter de fleste.

Fotnot 2: Pris for herligheten? 50 norske kroner! Er det mulig…altfor billig! Man får da dårlig samvittighet når konserter er så billige:). Jeg sier som Ben da vi skulle betale inngang: ” Æg vettkje om æg he så lide penga”.

Fotnote 3: Ute på gangen etter konserten møtte jeg på den godeste Richard Myklebust fra The Megaphonic Thrift. Etter min mening  ett av de beste shoegaze/støybandene. Og Richard har alltid tid til en musikkprat. For en trivelig fyr. De er tilbake fra suksessfull turnè med ingen ringere enn A Place To Bury Strangers. TMT har en velfortjent stor fremtid. Vi sier som i gamle dager: “På høyde med det beste i utlandet!”

http://www.youtube.com/watch?v=THJc6DWVSr4 Her kan du se og høre på Richard og gjengen.

Fotnote 4: Æg fekk ikkje kjøba t-skjorta av IWAK. KRISE! De må huska på å sella merch!

Varhaugblues & Tønes eller omvendt.

Egentlig skulle jeg til Oslo og høre på Kvelertak denne helgen. Var invitert av musikkvenner på Twitter og Facebook med overnatting og greier.  Men helså slo seg vrange denne helgen…betennelse i foten…igjen…men, men…det er rart hva tilfeldigheter fører til. Hadde sett føre meg ei helg i sofaen uten protese  for å tørke ut jævelskapen, men i løpet av fredagen rant vondskapen ut av foten, og jeg kunne gå igjen:). Då va det jo bare å pelle seg ned på Hulen og høre på Tønes ifrå Sokndal. Det skulle jeg ikke angre på.

Tenkte før jeg gikk at det kanskje kunne bli en ensom kveld på Hulen med ett par fodle jærbuer som sto og brølte. Så feil kan man ta…allerede i køen inn merket jeg noe uvant til Bergen å være…alle i køen snakket jærdialekt. Og så var det kø! Jeg vil tippe ett par hundre var tilstede. Før konserten fikk jeg igjen møte multiinstrumentalist Erlend Aasland, som introduserte meg for hans bror Jørgen, også en multiinstrumentalist av rang. Denne familien fra Soma består av 3 brødre som spiller sammen, og også tilbyr sine musikalske tjenester til en mengde  band.  En utrolig musikalsk familie. Ved konsertstart hadde jeg hatt en prat med Jørgen, og sto ved siden av han og hans hyggelige følge.

Det var ved starten av konserten beintfram litt trangt i lokalet. Tønes kom på scenen og jubelen sto i taket. Allerede fra første låt sang hele lokalet med, og dette forsatte konserten gjennom. Jeg tror dette må være en av hans beste konserter uten at jeg kan si det for sikkert selvfølgelig. Men det føltes sånn. Det blei ekstranummer på ekstranummer og jeg klarte å skrike meg til (sammen med flere andre) Brillefutterale. Og vi sang alle med. Det som er spesielt med Tønes er hans utrolige evne til å skrive morsomme tekster om nær sagt det meste. Banaliteter og trivialiteter får en ny mening i tekstene hans. Fantastisk.

 

Før konsertstart lurte Jørgen om jeg hadde hørt om General Forsamling fra Varhaug. Varhaugsbu som jeg opprinnelig er, måtte jeg slukøret innrømme at nei, det hadde jeg ikke. Vel, sjekk han opp, var rådet. Han spiller blues. Og har bra tekster. Etter litt sjekk, bla tlf til min kjære mor på Nærbø, og Facebook, fant jeg ut litt mere. Han heter Børre Bratland, er forholdsvis ung og har hatt et vanskelig liv som han skriver om.

Nå har General Forsamling rullet på Spotify og MySpace i hele dag. Tekstene er mørke og poetiske. Han synger som en lokal mørkemann. Hans stemme passer svært godt til den mørke bluesen han synger. Nei, dette var svært gøy. Anbefaler alle musikkelskere å høre på Børre. Nå må jeg bare klare å få han til Bergen. Det er helt sikkert en gjeng jærbuer som vil sette pris på det:).

Du skal vel på konsert imorgen også spør Aasland Brothers. Hvem, hva, hvor spør jeg! Vi spiller jo med I Was A King på Kvarteret imorgen! Hva sier du? Sier jeg. Såklart skal jeg det. Gruppa spiller jo indie med shoegazetendenser. Det kan jeg kanskje skrive litt om ved en senere anledning:).